Daarlig samvittighet og hoey luftfuktighet (…)

Hei kjaere venner og familie,

saann kan det altsaa gaa, vi har ikke skrevet noe her paa ti dager eller noe slikt. Huff og huff. Men altsaa: vi har det bra. Vi var lenge i Oaxaca og har naa forflyttet oss til Puerto Escondido paa Stillehavskysten. Her er det varmt!

Fra venstre, Aa, S, Pedro Carlos, Jose Carlos og Aurelia

I Oaxaca moette vi noen av Solveigs gamle venner fra utvekslingstiden. Foerst og fremst var vi sammen med Jose Carlos og hans italienske samboer Aurelia, to svaert hyggelige folk som jobber i ideelle organisasjoner i Oaxaca. Det var spennende aa hoere om deres hverdag. Pedro Carlos er ogsaa hyggelig (!) og jobber i staten. Vi skal bo hos ham i Mexico City paa vei hjem. Aasmund stiftet ogsaa bekjentskap med den meksikanske macho-kulturen, idet han tok en tur sammen med noen andre av Solveigs bekjente paa diskotek. Her stod man 10 gutter rundt et bord med en femlitersflaske med Bacardi og toeffet seg for hverandre og for jentene, som kom forbi for aa bli klemt litt paa og fnise litt, foer de gikk videre… Hmm… Ved naermere ettertanke var det ikke saa forskjellig fra aa gaa ut paa Oslo vest i gamle dager.

Ellers saa gikk dagene med til aa tusle rundt i byen, paa mange av de flotte museene som fins i Oaxaca. Vi ble tatt med en tur til landsbyene rundt byen av vertsmoren til Solveig, og vi dro en tur til Monte Alban, en gammel zapotekerby paa et fjell i naerheten. Som turist er det unektelig fascinerende aa se hvordan det foerkoloniale er tilstede overalt i Mexico, og saerlig i Oaxaca, der 90 prosent av befolkningen er urbefolkning.

Monte Alban

Bugambilias - frokostbordet er dekket

Det er vanskelig aa faa prist hotellet vi bodde paa hoeyt nok. Hver morgen var det nydelig mat, kaffe og juice, og vi traff masse hyggelige og underlige mennesker ved frokostbordet og ellers. Hvert rom var innredet med lokal brukskunst og mange lekre detaljer og betjeningen var utrolig hyggelig. Det var trist aa dra derfra.

Reisen til Puerto Escondido tok 12 timer med buss gjennom fjellene. Det gjoer vi nok aldri igjen

Vi har vaert litt syke og slappe etter ankomst, saa vi har ikke opplevd saa mye enda – bortsett fra at vi har sett en del amerikanske filmer (f. eks. har vi sett overraskende mye til Hillary Duff…) Men naa begynner formen aa komme, og Aasmund skal ta surfetimer imorgen. Det blir goey. Solveig har gaatt loes paa Krig og fred av Leo Tolstoy, med 1500 sider skulle det holde som intellektuell stimulanse for oss begge.

Boeker, boeker, mere boeker

Ellers saa har vi lest en hel del. Det har sin naturlige forklaring: midt paa dagen er det naermest uutholdelig aa vaere ute her, saa da har vi gjerne gaatt paa hotellet noen timer for aa lese eller sove. Siestalektyren har bestaatt av Fuglesang av Sebastian Faulks (“sentimentalt, men fint fra 1. verdenskrig” -Solveig), Oppmaalingen av verden av Daniel Kehlman (“dritkul” -Aasmund, “veldig morsom” -Solveig), Malinche’s Conquest (om indianerkvinnen som var Mexico-erobreren Hernan Cortes’ tolk, “litt kjedelig om spennende tema” -Solveig, “informativ, men noe flat” -Aasmund), McMafia av Misha Glenny (om fremveksten av transnasjonal kriminalitet etter murens fall, “ekstremt informativ og interessant” -Aasmund), The Conquest of New Spain av Bernal Diaz (oyenvitneskildring av erobringen av Mexico, “veldig spennende, stoff til mange filmer” -Solveig), samt The Years with Laura Diaz av Carlos Fuentes (skjonnlitterart verk om det 20. aarhundre i Mexico, “good and heavy shit” -Aasmund). I tillegg forsoekte Solveig seg paa De velvillige av Jonathan Littell, men det ble for dystert, dog skal den leses ferdig ved en senere anledning.

Naar det gjelder musikk gaar vi paa en enkel diett av meksikanske korps til alle dognets tider, samt smektende rancheros-ballader (meksikansk utgave av country, dvs. slesk country).

Vi takker for alle kommentarer. Hyggelig aa hoere hvordan alle har det! ‘Saerlig takker vi vaar kjaere tante Tutti for noen velskrevne og kloke ord (hvem av oss var det du var tante til, forresten?)